En ellevill kidnapping! - Kunsten å fylle 40

27. september. Fredag og den ukentlige fredagskaffen hos Eli, sammen med gode venner etter jobb. Denne fredagen måtte vi utsette kaffen til ettermiddagen, noe som gjorde det ugunstig for meg å møte. Jeg hadde planer seinere på kvelden. Lammekotletter med kjæresten og deretter vin hos ei venninne. Jeg takket derfor nei til kaffe. 

Tekstmelding... om jeg ikke kunne stikke innom bare en tur? De to foregående fredagene hadde jeg vært borte og forhindret fra å delta. OK. Jeg er jo elendig på å si nei. Jeg kunne komme en liten tur.

Stakk innom og tok en kjapp kopp kaffe, og kjente at jeg begynte å bli litt klar for å dra heim og lage middag. Litt småsulten. Erik ringte for å høre hvor jeg var, og bestemte seg for å komme ned for å ta en kopp kaffe han også. 
Plutselig står Anne i stua hos Eli, ikledd turklær. "Klar for tur?" I alle dager, tenkte jeg. Jeg har da vært litt fraværende i det siste, men ikke hadde jeg fått med meg at de to skulle på tur i kveld. Jeg gjorde meg derfor klar for lammekoteletter, og kikket over mot Erik for å se om han var klar for å dra heim. 
De neste sekundene oppleves i slow motion. Følelsen av å ikke skjønne noe, samtidig som det sakte begynner å demre for meg... panikken for å slippe kontrollen over en velorganisert hjemmehelg med kjæresten. Forventningen i blikkene til damene, samtidig som jeg i vantro ser at Erik også er på deres side i dette helt vanvittige komplottet. Jeg har aldri følt meg i så fritt fall noen sinne. Samtidig har jeg verdens beste venninner som aldri ville satt meg i noen slags ubehagelig situasjon, så jeg føler meg sånn sett  trygg på at dette kommer til å gå greit. 
Jeg får beskjed om å gjøre meg klar, og jeg sjekker antrekket mitt. Ikke klar for tur! Mobilen er snart fri for strøm, jeg har ikke lader. Jeg har lovet å se håndballkampen til Isak på lørdag, og venninna mi som jeg skulle drikke vin sammens med om kvelden... Nei, dette går ikke! 
Erik har pakket turutstyr til meg, og sekken ligger allerede i bilen til Eli. Heldigvis har han glemt turskoene mine, så jeg får stikke hjemom og hente de og laderen. Dette berger meg antakerligvis fra å få panikk. 
Jeg løper i samme slengen rundt og sjekker at det jeg selv kommer på at jeg trenger blir med. Ei god bok, selvsagt! Så er vi på tur, og jeg har bare en vag anelse om hvor vi skal. 

Helgas uniform!
Vi ender opp i Smalvassdalen hos Astrid, som allerede har varmet opp hytta og gjort klart til middag når vi kommer. Vindunken står klar, og jeg har gjenvunnet kontrollen så pass at jeg nå bare sitter og nyter. Jeg elsker jo slikt - når jeg selv planlegger det. At de har klart å holde dette tett er et sant mirakel. Jeg beundrer alle for akkurat den jobben. Jeg hadde ingen anelse. Det var jo enda godt over en måned til jeg hadde bursdag. 

Like før servering kommer Astrid på at hun er fri for vann og fyker ut med et par dunker. Det tar lang tid før hun kommer tilbake, men det er ikke noe uvanlig i det, i og for seg. Da det endelig går i døra, kommer det to Astrider inn. Det viser seg at Astrid har vært og henta Astrid fra Trondheim på stasjonen, og at vi nå blir fem til bords. For noen fantastiske venninner jeg har! Helga går med til fjelltur, bålkos, skravling og mye god mat og drikke. 
Utstyr hadde jeg også, selv om jeg etterhvert erfarte at klær man venter på å gå inn i, bør ut av kleskapet mens man venter. Men jeg har verdens beste kjæreste, som heldigvis har lang erfaring med hytteturer. Det meste jeg dro ut fra sekken funket godt. 
Irish coffee ved grua
Astrid og Anne
Kidnappet men fornøyd!

Jeg har vært litt skeptisk til å forlate 30-årene. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det har vært et hektisk og kontrastfylt tiår. Samtidig som jeg har fått begge mine flotte sønner i 30-årene, har det også vært en travel småbarnsperiode. Jeg har også hatt et samlivsbrudd, men til gjengjeld fått en ny livsledsager med to flotte døtre. Jeg har mistet alle besteforeldrene mine, kjøpt og solgt hus, flyttet inn i en annen manns heim, gitt slipp på min tidligere svigerfamilies trivelige selskap, skaffet meg en ny, stor svigerfamilie. Jeg har mistet to tidligere svigerforeldre og ei god venninne i kreft og fulgt ytterlige to av mine jobbkolleger til graven alt for tidlig. I tillegg har jeg mistet både elever og tidligere skolekamerater alt for brått og tidlig, samtidig som jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker og knyttet nye vennskapsbånd. Jeg har gjennom denne perioden vært kontaktlærer for tre klasser, altså 75 flotte ungdommer, og fulgt disse elevene fra umodne 12-åringer til flotte 16-åringer. Jeg har reist landet rundt med Utdanningsdirektoratet, og jeg har jobbet meg inn i skolen som en erfaren lærer. Nå tenker jeg at det neste tiåret får bli litt roligere. Ungene kommer til å fullføre grunnskole og videregående, og enten få seg jobb eller fortsette utdannelse. Plutslig kommer det svigerdøtre og svigersønner inn i bildet, og ungene kommer til å ville greie seg selv. Nye bekymringer, selvsagt, men helt sikkert i et roligere tempo.  Jeg kjenner virkelig at jeg har fått sugd ut kraften av 30-årene, og at jeg ikke kunne ha hentet ut en dråpe mer. Nå er jeg klar for resten, og med så skjønne venninner - et så fantastisk sikkerhetsnett rundt meg - kommer dette til å bli et godt tiår. Det vet jeg!

Smalvassdalen
Steinbra tur!!!

Kommentarer

Populære innlegg